Kenzo 03.04.04 - 19.10.06

Du vil alltid ha en spesiell plass i hjertet mitt.

Kenzo kom til meg da han var 3 måneder gammel. Han var verdens skjønneste valp. Så glad hele tiden med et godt sovehjerte. Han kunne ligge på fanget mitt i flere timer av gangen å sove. Han var en ordentlig kosegris. Sov selvsagt i sengen sammen med meg, det elsket han. Han lå til og med under dyna, tett inntil meg. Var så godt å kjenne varmen hans varme meg. Kenzo vokste opp med en hvit boxer, Bluemy, som nabo. Det var hans første hundevenn. de ble selvsagt bestiser, og lekte stort sett hver dag sammen. Løpe etter hverandre, og lekesloss var noe av det morsomste som fantes. Kenzo var veldig glad i andre hunder, selv om han var ganske dominant gikk han bra sammen med en del hannhunder også. Han hadde mange hundevenner til slutt, og man kunne se at han stortrivdes av å være sammen med andre hunder.
  
Kenzo var veldig lojal og godlynnet. Han stakk aldri fra meg, bare når han fikk litt raptus å måtte løpe fra seg litt, han kom fort tilbake. Han visste akkurat hvor han hadde meg. Vi respektert hverandre. Han var alltid så glad når jeg kom hjem. Du kunne se han hadde ligget og sovet, men var i turbofart når jeg åpnet døren. Han visste ikke hvilket ben han skulle stå på, løp rundt og hoppet. Han var fantastisk! Jeg var aldri så flink til å trene lydighet med Kenzo, men likevel var han ganske så lydig. Trengte ikke åpne munnen alltid engang, han skjønte med engang at det var dumt å gjøre hvis han gjorde noe galt.
  
Eksteriørmessig var han også fantastisk. Han var en skikkelig dvergpinscher. Et par cm for høy, men ellers helt perfekt. Stor og kraftig dvergpinscher var han. Masse muskler, mye temperament, utrolig godt hode, perfekte ører, og gode vinkler hadde han. Da Kenzo var 2 år fant vi ut at vi skulle prøve oss i utstillingsringen. Det gikk ganske bra når vi hadde fått litt trening, men høyden hans gjorde at vi ikke kom til topps i starten. Men vi syntes det var utrolig gøy og sosialt uansett, vi var ikke der bare for å vinne.
 
 
Igjennom Kenzos liv har han hatt dårlig mage, så og si kronisk diarè. Jeg var inn og ut av dyreklinikken ofte, men ingen kunne skjønne hva det var. Han var aldri i dårlig form, men ingen har godt av å gå med kronisk diarè. Jeg prøvde utallige fòr typer for og utelukke allergi, men ingen ting hjalp. Jeg dro til slutt til Oslo Dyreklinikk for å få klarhet i dette. Jeg visste jo ikke engang om han hadde vondt. Det gikk veldig opp og ned også, noen ganger var han veldig dårlig, og da spiste han ikke og kastet opp. Når jeg kom til Oslo Dyreklinikk tok vi masse prøver, men ingen ga oss noe klart svar. Vi bestemte oss da for å ta en rutineoperasjon, trambiopsi. Det blir sendt til England, og blir analysert av pataloger der. Operasjonen gikk fint, og jeg hentet han samme dag. Han var selvfølgelig veldig slapp, men det var jo ventet, siden de hadde åpnet buken hans. Jeg skulle gi han antibiotika, betennelsedempende og smertestillende her hjemme. Etter noen dager syns jeg såret så rødt ut, og dagen etter kom det litt blod og væske ut fra såret, så jeg dro inn til akuttmottaket. Det fikk vi konstantert sårinfeksjon. Antibiotikasprøyte ble gitt, og nye antibiotikatabletter ble skrevet ut. Kenzo følte seg fortsatt dårlig, og var veldig slapp. Ville ikke gå tur, og heller ikke reise seg fra buret. Jeg måtte bære han rundt. Så kastet han opp en dag. Jeg fikk beskjed om å kutte ut smertestillende, da dette er en ganske vanlig reaksjon fra dette medikamentet. Dagen etter var han like slapp, det hadde nå nesten gått en uke siden operasjonen. Jeg fikk beskjed om å komme inn med han igjen så vi kunne ta noen prøver. Han hadde feber, og røntgen bilde viste et "rotetebilde". Dvs at det viser masse svarte prikker på bilde, som kan tyde på feks betennelse. Han ble behandlet for magesår, og fikk smertestillende som ikke skulle gå på magen. Han ble lagt inn for å få intrevenøst væske, da han ikke hadde matlyst. Jeg fikk hente han på kvelden igjen, så han kunne sove hjemme, men måtte komme inn dagen etter for så og vurdere hva vi skulle gjøre videre. Dagen etter fikk jeg også møte kirurgen, Kenzo var fortsatt slapp og dårlig. Vi måtte operere igjen. Det hadde nå akkuart gått en uke siden sist. Det var selvfølgelig opp til meg om jeg ville gjøre det eller ikke, men de anbefalte på det sterkeste å gjennomføre ny operasjon da de fryktet bukhinnebetennelse. Operasjonen ble gjennomført igjen, og det var godt vi gjorde. Det viste seg at det var en liten lekkasje fra det ene såret i tarmen, og at det var begynnelse på bukhinnebetennelse. Siden dette hadde skjedd, ville de ha han der til overvåking. Jeg syntes forferdelig trist på gutten min, men visste at han var i gode hender. Jeg hadde også jevnlig kontakt med veterinær. Det gikk fremover med Kenzo, han viste tegn på at han var på bedringens vei. De fortalte at han lå og strakk seg i pleddene jeg hadde kommet med, for at han skulle føle seg litt mer hjemme. Han kjedet seg nok litt, men han var alikevel glad. De sa han var en flott hund! Jeg fikk endelig tlf om at jeg kunne hente Kenzo hjem. Torsdag kl 17.00 skulle jeg endelig få go'gutten min hjem! Jeg gledet meg, og humøret var på topp! Jeg dro på skolen som vanlig den dagen, og hadde planer om å være igjen i Oslo til jeg skulle hente han. Kl 10.05 begynte timen min, og noen minutter etter det ser jeg at tlf min blinker. Det er et 23nr, så jeg tenkte med engang på Oslo Dyreklinikk. De ringte 3 ganger, pluss å legge igjen mld på svareren. Jeg satt inneklemt i et lite klasserom, så jeg tenkte jeg skulle ringe opp igjen så snart timen var ferdig. Den varte jo bare i 40min. Jeg ringte straks opp igjen, og fikk den verste beskjeden jeg noen kan kunne fått. Kenzo var blitt mye dårligere. Han viste tegn på at han hadde vondt i magen, og røntgen bilde viste igjen et "uryddig" bilde. Han fikk straks beroliggendemidler for forberedelse til ny operasjon. Men de måtte jo ha tak i meg før de kunne starte... Jeg dro straks opp til klinikken, og der fikk jeg prate med kirurg. Pappaen min var også der, da dette hadde utviklet seg til et økonomisk problem for meg. Kirurgen var veldig ærlig, og oppriktig. Vi mente Kenzo fortjente en sjanse til, og ny operasjon var i gang. Jeg fikk så vidt se Kenzo en liten stund før operasjonen begynte. Men da var han jo ikke seg selv. Han hadde fått masse medikamenter, så øynene var rullet bakover, og han hadde slange i munnen. Han begynte å puste tyngere og fortere når jeg kom inn i rommet. Han visste nok at jeg var der. Jeg dro hjem, og ventet spent ved tlf. De skulle ringe så fort de var ferdige. Neon timer gikk, og jeg ble utålmodig. Jeg ringte selv, og ble satt over til kirurgen. Da kom sjokk beskjeden!
Kirurgen satt og prøvde å samle seg selv, for han visste ikke hva han skulle si, tarmen til Kenzo hadde sprukket opp, og det var avføring i buken. Avføringen hadde forgiftet kroppen hans, og hjertet til Kenzo stanset under operasjoen. Kenzo var død. Han ble bare 2,5 år.
Kirurgen var veldig lei seg, og dette var en overraskende slutt for alle parter. Dette skulle liksom ikke skje. Stingene i tarmen til Kenzo hadde "gravd" seg ut av tarmveggen, og det fikk fatale følger. Hele min familie dro inn til klinikken for å ta farvel med Kenzogutten min. da vi kom frem var han allerde stiv, og han begynte å bli kald. Det var helt forferdelig. Jeg hadde mistet min beste venn!
Kenzo er nå i hundehimmelen, i de evige jaktmarker. Jeg håper han har det bra der, og at han ikke glemmer hvordan han hadde det her hos meg. Kenzo var alt for meg! Han var rett og slett den beste hund man noen kan kunne hatt! Ingen kan erstatte min kjære Kenzo, jeg kommer aldri til å glemme deg. Kenzo er det beste som kunne hendt meg. Kenzo kommer alltid til å ha en spesiell plass i hjertet mitt, som jeg aldri skal gi slipp på.

Alt innhold: Copyright Kennel Mirenzo
Webdesign: Anita Steen